Mamma, pappa og jeg har hatt en uke med total avslapping og ro, og denne uka har vi tilbragt på Kalymnos, en øy like nord for Kos. Vi landet på Kos og måtte ta båten over, og siden det blir litt for tungvint for rølpete nordmenn, var det rolig og behagelig der. Vi møtte andre skandinaver hver dag, men det gjorde ikke så mye, for det var ingen av dem som eide verden.
Som sagt måtte vi ta båten over til Kalymnos. Dette var en ferge, og det var flere biler som skulle være med også. For å gjøre det mest mulig effektivt, la fergen derfor til kai på en slik måte at alle bilene måtte foreta en nitti graders sving og rygge inn. Det gikk for det meste greit, men det er virkelig helt utrolig at de ikke har anskaffet seg ordentlige ferger hvor man kan kjøre både inn og ut – særlig når de i tillegg skal ha med svære semitrailere…
Men vi kom da oss avgårde til slutt, bare tjuefem minutter forsinket! På veien over stod min mor og jeg og tok bilder av henholdsvis grønnsaker
og andre trafikanter.
Så ankom vi til slutt Pothia, øyas hovedstad. Her ble det nok en gang klart at grekere liker å tenke effektivt – la oss bygge en bitteliten kirke oppå en topp hvor ingen noensinne kommer til å gidde å gå til.
Men vi skulle ikke bo i Pothia, så vi ble plassert på en buss som vi hadde helt for oss selv. Etter en snau halvtimes kjøring langs trange, bratte og kronglete veier ankom vi til slutt hotellet, som var utrolig idyllisk og sjarmerende. Det var vel omtrent ni leiligheter, alle hadde egen veranda eller terrasse, og det var høydeforskjeller mellom, slik at man i grunnen ikke følte at man hadde naboer. Og fra verandaen vår hadde vi utsikt til Telendos, den lille øya som egentlig ikke er så veldig liten, men som ligger bare noen få minutters båttur fra Myrties.
Og her er fikentreet “vårt”.
Dagene går helt i surr, slik de alltid gjør når man er på ferie. Men uansett – det hendte flere ganger at vi tok båten over til Telendos, hvor det var helt stille og rolig. Vi var ikke helt alene på stranda (den første gangen vi var der var det en storfamilie som satte seg omtrent rundt oss for å ha piknik), men det var allikevel en helt rolig og fredelig stemning. Og når vi ble lei av å sløve i sola, ruslet vi bort på en av tavernaene og satte oss rett ved vannkanten og matet fiskene med vannmelon og loff mens vi slurpet i oss Mythos og spiste god, billig, gresk mat.
Hellas har jo mildt sagt litt skakkjørt økonomi for tiden, noe vi forsåvidt merket på flere måter. Hotelleieren fortalte at det var mye roligere i området nå enn hva det har pleid å være før, og overalt så vi halvferdige prosjekter hvor entrepenørene eller eierne plutselig hadde gått tom for penger og sluttet å bygge. For eksempel dette huset, rett ved “kveldsdukkert-stranda” vår, hvor alt ser falleferdig ut, men hvor det er bygd så solid at det vil bli stående i mange år, helt til noen finner ut at de skal rive det eller bygge det ferdig.
Og så er det vel på tide med noen stemningsbilder med sola som er på vei ned?
En av dagene tok vi bussen inn til Pothia, en by vi så for oss at skulle være en sjarmerende fiskelandsby med trange og koselige bakgater, pittoreske småbutikker og flust av idylliske fotomotiv. Helt slik var det ikke. Gatene var egentlig ikke så koselige å rusle i, men langs havnen hadde de bygget nye, flotte og ordentlige brygger, og der var det faktisk ganske fint å gå og se på de fargerike fiskebåtene og det sløve folkelivet.
Men siden Pothia tross alt ikke har så veldig stor havn, ble det til at vi nokså raskt gikk på en restaurant, og der ble vi sittende i godt over to timer.
Også i Myrties, landsbyen vi bodde ved, var det en fiskehavn – her i morgenlys. (Bildet er tatt så tidlig på morgenen at jeg fremdeles lå på hotellrommet og prøvde å få sove til tross for slående varme og stikkende mygg.)
En pjuskete pusekatt som stod utenfor døra vår en stund og ropte etter mat og oppmerksomhet.
Så bestemte vi oss for å leie en bil, og fikk utdelt en bitteliten Nissan som hadde autmatgir og – oh lykke – air condition. Vi kjørte øya rundt og tok et par-tre avstikkere, og fikk flere innblikk i gresk utkantliv. For eksempel denne geita.
Eller denne øya, som lå langt unna befolkede områder, men som allikevel hadde fått sin egen kirke. Fjellene i bakgrunnen er forøvrig tyrkiske.
Kalymnos er knusktørt og minner i grunnen om Afghanistan, og kontrasten er derfor stor når man kommer til den lille byen Vathi. Derfra strekker det seg en frodig dal innover øya, som riktignok blir kunstig vannet, men hvor de allikevel får til å holde det fuktig nok til å dyrke både mandariner, sitroner, oliven, epler og druer.
Meg og pappa.
Her er en av bilene som stod parkert langs slutten av den helt nye veien som gikk over noen fjell og ned til et sted med to bolighus, tre skur og en kirke. Grunneierne i området hadde protestert på at veien skulle gå helt ned til sjøen, de hadde vært gjennom en rettssak og fikk til slutt stoppet det, slik at veien nå ender i ingenting. Det er to år siden veien ble ferdigstilt, og nå har grunneierne spurt pent om ikke entrepenørene kan komme tilbake og gjøre ferdig det de begynte på.
Når man bor litt avsides til, og det ikke bare er å stikke på Byggmax for å kjøpe materialer, må man nesten bruke det man har som byggematerialer…
Og til slutt en liten stilstudie av øya Telendos, fra stedet der vi bodde. Her i henholdsvis morgensol, dagslys, ettermiddagssol, solnedgang og nattlys.
