Ingvild i Italia

Forumet jeg er medlem av hadde EFIT-dag i dag, det vil si at de som ville være med tok et bilde hver time for å vise hva vi har brukt dagen på. Så! Her er min EFIT-dag, 7. februar 2010:

0745: Stått opp og er klar for frokost. Sola skinner!

0840: Bilde mangler fordi jeg satt fremdeles og spiste frokost. Jeg bor hos en vertsdame hvor det også bor en fra Hellas og en fra Libya, som begge er elever på språkskolen, og når vi har tid blir vi sittende og prate lenge ved måltidet.

0935: Oppdaterer meg på facebook.com, hundesonen.no, mailen min, lamebook.com, notalwaysright.com + et par blogger.

1040: Jeg visste verken hvor jeg var eller hvor jeg skulle, men slik så det i alle fall ut!

1135: Jeg fant til slutt fram til Giardino di Boboli, hvor jeg straks fant meg en plass i sola hvor jeg kunne sitte i fred og skrive i dagboken min. Helt til det kom en mann bort som smattet høyt og lagde lyder med en plastboks og en sleiv. Jeg ble lettere bekymret, men så la jeg plutselig merke til at ikke mindre enn fire katter skjulte seg i buskene og ventet på å få mat.

1244: Fremdeles i Boboli-hagen.

1345: Endelig tid for lunsj. Jeg gikk på supermarkedet og kjøpte improvisorisk panini: baguett + salami fra Milano + cola. Deretter gikk jeg tilbake til Palazzo Pitti, hvor jeg satt og spiste mens et par duer (eller mersom tjue, kanskje) satt og overvåket meg.

1439: Når sola skinner i Italia, benytter man sjansen til å kjøpe litt gelato og sette seg ned på Piazza della Signoria mens man ser på alle de japanske turistene.

1539: Tilbake i leiligheten igjen, og det er atter en gang tid for å oppdatere seg på det som har skjedd (dvs ikke skjedd) på nettet mens jeg var ute.

1642: Neida så, sitter da i senga med Mac-en på fanget fremdeles.

1744: Grekeren kom innom med noen blodappelsiner til meg, og jeg har skikkelig store problemer med å bestemme meg for hvilken bok jeg skal lese i …. …. …. …. det endte med at jeg satte meg på Mac-en igjen, og der satt jeg jammen meg den neste timen også, så det gadd jeg ikke å ta bilde av (dessuten sovnet jeg like etter at jeg egentlig skulle ha tatt 1840-ish-bildet).

1940: Jeg har tatt en dusj, og sitter og føner håret. Hårføneren passer ikke inn i noen av stikkontaktene her på rommet, og adapteren jeg kjøpte passer bare i en kontakt… Så da må jeg sitte på gulvet og tørke håret.

2040 + 2140 (eller altså egentlig 2030-2200): Middag. Giovanna, som jeg bor hos, har vært/er på fotballkamp i kveld (mellom Roma og Fiorentina, jeg burde kanskje sjekke hva resultatet blir for å være forberedt på hvordan humøret hennes er i morgen tidlig), så hun forberedte restemiddag som hun satte fram til oss før hun dro. Pappa, som er veldig flittig til å bruke rester (“nei kainn itj gi derre det hoinnen nei, denne den e no kjæmpeflott mat ja”), hadde blitt imponert om han hadde sett hvor fantastisk flink Giovanna er til å bruke rester. Risotto, biffkjøtt og pommes frites i en pai? Ja, hvorfor ikke, det smakte aldeles nydelig.
Siden Giovanna ikke var hjemme, kunne vi snakke engelsk fritt uten å bekymre oss for at hun skulle komme og si “parlare italiano!!!”, så il greco, han fra Libya og jeg ble sittende en god stund og prate om religion, kultur, tradisjoner og slikt.

Klarer du å se for deg The Secret Garden? Klarer du å se for deg noe som både er urørt og uoppdaget, men samtidig vedlikeholdt i perfekt stand? Klarer du å se for deg noe som innbyr til fullstendig ro og hvile, men som samtidig er en tumleplass for lekende barn? Klarer du å se for deg stier på utenkelige steder, stier som fører til der du var i stad, men samtidig alle de stedene du ikke vet hvor er? Klarer du å se for deg symmetri og ville vekster i perfekt harmoni?
Da klarer du kanskje også å se for deg Giardino di Boboli.

Jeg tilbragte tre og en halv time der i dag, og fremdeles fikk jeg ikke utforsket alle stiene, alle skulpturene eller alle de små krokene hvor man kunne sitte og bare sitte, sitte, sitte og tenke. Jeg ga til slutt opp på å ta bilder, for det jeg fanget på minnebrikken ville aldri kunne måle seg med virkeligheten allikevel.

Etter noen fantastiske timer i Boboli-hagen, gikk jeg over Ponte Vecchio:

Og ned til Piazza della Signoria, hvor jeg stiftet nærmere bekjentskap med Neptun og hans hester:

Og en annen mann som også hadde hest:

Og, til sist, et lite besøk i Duomo:

(Igjen, bildene er klikkbare om du vil se dem i større versjon.)

I dag var jeg den eneste av oss tre leieboere som stod opp for å spise frokost klokka åtte. De to andre var tydeligvis for trøtte… Jeg derimot, hadde planer, og måtte stå opp tidlig! Jeg skulle nemlig rusle bort til Autostazionen, som skulle være rett ved togstasjonen, og ta bussen til San Gimignano. Jeg fant ikke Autostazione.

Så da kjøpte jeg en togbillett til Siena i stedet. Toget dit tar en og en halv time, og halvannen time gjennom toscansk landskap er ikke det verste som finnes – selv om det er februar.
Vel framme i Siena, hoppet jeg på en buss som hadde så nedduggete vinduer at jeg ikke ante hvor bussen kjørte. Etter et par-tre stopp valgte jeg derfor å gå av, og etter tjue minutter gange fant jeg til slutt ut ca. hvor jeg var. Da hadde jeg forøvrig gått forbi disse sjarmerende husene:
(hey btw, bildene er trykkbare, så hvis dere vil se dem i større versjon, er det bare å klikke i vei)

Så havnet jeg plutselig på det eneste jeg visste at var i Siena, men som jeg ikke visste hva het – Piazza di Campo. En kjempestor piazza med turistrestauranter rundt. Selv om det ikke er turistsesong, var det umulig å få gode bilder av piazzaen, for den var fylt med japanesere. Så da tok jeg bilde av en fontene med masse skulpturer i stedet.

Etterpå ruslet jeg opp til katedralen, hvor jeg dumpet borti å kjøpe et pass i stedet for en vanlig adgangsbillett. Passet inkluderte inngang til katedralen, krypten, baptisteriet og et museum hvor man også kunne gå opp på en stor port og se utover Siena. Så da måtte jeg selvfølgelig gjøre det, når jeg tross alt hadde brukt ti euro på det.

Men ja, først så jeg altså på katedralen:

Så var det da denne utsikten, som skulle være helt fantastisk. Selv om man forsåvidt så utover hele (den ikke så veldig store) byen, kunne man ikke se stort lenger enn det. Det var grått og regn, og det gjorde det også vanskelig å ta noe særlig med bilder. Men et par ble det jo.

På vei ned den smale og ekle vindeltrappen kikket jeg tilfeldigvis ut av et vindu og fant et par duer.

Ca. det siste jeg gjorde i Siena, var å gå innom baptisteriet:

Deretter begynte jeg å bli lei av å traske rundt i fem grader og regn. Selv om jeg syns Siena var koselig, tror jeg det er en enda bedre by når man 1) er der mens det er litt bedre vær (skjønt, det var jo deilig å ikke tråkke oppå turister) og 2) kanskje vet bittelitt om byen før man drar. Eventuelt får guiding underveis. Selv om jeg syns det er helt fantastisk å utforske på egenhånd… Noe jeg forsåvidt fikk gjort en del i dag.
Men ja. Jeg gikk i alle fall ned til togstasjonen. Jeg vurderte en liten stund å ta buss, men jeg tror jeg ville hatt større problemer med å finne en bussholdeplass enn å finne veien til stasjonen, så da tok jeg beina fatt i stedet.
På togturen hjem tittet solen plutselig fram, like før den skulle gå ned. Det var nydelig, kan man si. Selv om det ikke er så lett å ta bilde av når man sitter på et tog.

I morgen er det meldt strålende sol her i Firenze, så da blir det utendørsvandring i Boboli-parken (“BOBOLI!!!”) + litt ellers rundtomkring i byen. Og i kveld er jeg alt for trøtt til å i det hele tatt tenke på å gå ut, så etter at jeg har spist middag skal jeg nok bare sløve her på rommet.

Etter skolen i dag, gikk jeg nedenom Piazza Santa Croce, hvor det i disse dager er en stor sjokolademesse. Det er mange utstillere der, som selger sjokolade av alle mulige og umulige tenkelige typer. Sjokolade formet som espressokanner, fioliner og verktøy, sjokolader med nøtter, gigantiske sjokoladeklosser av flere forskjellige typer sjokolade, sirlig dekorerte biter av konfekt, varm sjokolade, sjokolade formet som sauer og kaffekopper, sjokolade som ser ut som kjøtt (de hadde til og med laget en svær koloss med sjokolade som de skrapte av biter av sjokolade av med en kniv, og under stod det et skilt med skriften “Kebab cioccolato”)… Kort sagt – sjokolade. Etter at jeg hadde gått forbi disse herlige fristelsene:

… bestemte jeg meg til slutt for å kjøpte dette:

Det smakte ca. godt.

Ellers har både vertsdamen og il greco blitt forkjøla, så jeg krysser fingrene for at mine robuste og nordiske gener skal holder meg frisk. Selv om jeg fryser mye her…
Hva kaller man en person fra Libya? Libineser? Nei… Vel. I alle fall. I ettermiddag datt jeg plutselig ut fra nettet, og like etterpå kommer han fra Libya tuslende ned og lurte på om jeg også hadde mistet nettet og passordet til det. Etter å ha reparert modemet (altså trukket ut ledningen og satt den tilbake igjen etter et minutt eller to), ble vi sittende på kjøkkenet og prate ganske lenge. Han er litt merkelig, men veldig koselig, også er det litt slitsomt fordi han har veldig dårlig engelsk (til tross for at han har bodd i Brighton i to år!), så jeg er hele tiden nødt til å moderere språket mitt når jeg snakker med ham – skjønt, det samme må jo italienere når de snakker med meg.

Nå er det en uke siden jeg dro nedover hit. På et vis føles det ut som om jeg har vært her i evigheter, men på den andre siden kan jeg ikke fatte at det allerede har gått en uke. Om bare tre uker sitter jeg på toget til Roma, og jeg håper jeg vil trives der også, selv om jeg skal bo sammen med masse nordmenn i en by som er flere ganger større enn den jeg er i nå. Jeg liker i grunnen Firenze veldig godt, det er en kompakt og koselig by, den er ikke overbefolket, og selv på kveldene føler jeg meg trygg når jeg er ute og går i gatene.

Jeg er sliten. Mentalt sliten. Av å hele tiden prøve å finne det italienske ordet og ende opp med å si “gaaaah”. Enda verre er det nå som jeg tvinger meg til å skrive italiensk i dagboken min også. Det blir mindre skriving i den nå enn for et par dager siden, for å si det slik.

Innimellom slapper jeg av og snakker engelsk med de andre elevene, men til min store forferdelse merker jeg at engelsken min er helt forferdelig. Det er litt avhengig av hvem jeg snakker med – jeg har for eksempel snakket en del med en britisk dame, og hun sier innimellom “ah, what a beautiful English!”. Mens når jeg snakker engelsk med il greco, får jeg like dårlig engelsk som ham. I dag gikk vi hjem fra skolen sammen, og stakk innom en bokhandler for å lete etter italienske barnebøker og en bar for å ta en espresso. Han er mye flinkere i italiensk enn meg, men til og med han måtte innrømme at det var slitsomt å skulle prøve å snakke italiensk hele tiden, så vi slo over på engelsk med en gang. Helt til han plutselig, på italiensk, skulle ha meg til å forklare hva jeg lærte i grammatikktimene i dag. Jeg sa “i verbi riflessivi con i verbi modali”, og så ga jeg opp å prøve å få sagt noe mer. Vi gikk i stillhet resten av veien hjem.

Men jeg merker at det løsner litt hele tiden. Jeg forstår veldig, veldig mye mer enn jeg klarer å si selv… For når jeg selv skal delta i en samtale, finner jeg for det første ikke ordene, og for det andre er det som om jeg ikke forstår hva den andre sier selv om jeg egentlig vet hva det betyr. “Di dove sei?” (“hvor er du fra?”), for eksempel, har jeg flere ganger ikke forstått i det hele tatt, slik at personen er nødt til å gjenta spørsmålet flere ganger.

Jeg begynner dessuten å bli passe lei av å forklare hvordan man uttaler navnet mitt, og hvordan været er i Norge nå. Alle, absolutt alle – tyskere, italienere, grekere, japanesere, amerikanere, spanjoler, engelskmenn også videre – har store problemer med navnet mitt. Jeg burde bare kalt meg Ida, eller noe. Ingvild fungerer virkelig ikke utenfor Norges grenser. Til og med svensken som går i klassen min, trodde jeg het Ingrid.
De siste par dagene har det vært helt fantastisk strålende sol, og i motsetning til hvordan sola er i Norge nå, varmer denne sola. Det er utrolig deilig, sola slik den er her nå tilsvarer “den norske solen” i april, eller kanskje til og med mai. Naturlig nok syns jeg det er varmt og godt, i motsetning til alle de andre som sier “no, freddo! Freddo!!”
De fleste tror jeg er en slags superhuman som omtrent bor i iglo og har minusgrader året rundt. Og isbjørner, selvfølgelig. Il greco spurte i dag om vi hadde bjørner i Norge… Isbjørner er på Svalbard selvfølgelig, men han lurte også på om vi hadde vanlige brunbjørner. Og da ble jeg faktisk usikker. Jeg har liksom alltid antatt at vi har det, men jeg tror aldri jeg har hørt om noen som har sett/vært i kontakt med bjørner i Norge? Men hallo, vi må jo ha bjørner i Norge?

Ellers … Ellers var jeg ute og spiste med skolen i går. Det var utrolig hyggelig! De fleste dro ut etterpå, men jeg var rett og slett aaaalt for trøtt. Jeg hadde egentlig tenkt til å ta en tur til Siena til helgen, men det spørs om jeg ikke må prøve å sove ut en av dagene i alle fall.

Scusa, scusa… Nok kjedelig preik! I dag har jeg nemlig et par bilder å dele! De er tatt med kompaktkameraet, hr. Pentax har fremdeles ikke fått bli med ut, og nå er det meldt regn og overskyet de neste par dagene, så da gidder jeg ikke å drasse med meg et stort kamera ut enda. Men det kommer ordentlige bilder etterhvert, jeg lover. Det er meldt sol i helga, for eksempel.

Dessuten tror jeg også jeg får litt mer tid til å se byen og slikt nå. Jeg hadde meldt meg på et superintensivt kurs, med seks timers undervisning hver dag i stedet for fire. Vi er bare fire stykker som har gjort det, og de tre andre er veldig mye flinkere enn meg, og jeg får særdeles lite utav å sitte i to timer og høre på en samtale jeg forstår en tredel av. Skjønt, i dag klarte jeg å bidra med noe! Vi skulle plassere adjektiv i to grupper – adjekiv som beskriver det fysiske ved mennesker, og adjektiv som beskriver personligheten. Da vi kom til adjektivet “bruno”, begynte de to tyske damene (jeg begynte å skrive jentene, men kom på at det strengt tatt blir feil siden de begge er over tretti – noe de fleste forøvrig er. Jeg blir kalt “la bambina” fordi jeg er den definitivt yngste av alle elevene ved skolen…) å le. De tenkte nemlig på filmen “Brüno”, og måtte forklare dette til læreren. Hun skjønte ingenting stakkar, hun hadde aldri hørt om “Brüno”, og det hadde ikke il greco heller. Tyskerne nevnte Ali G, uten at det bragte fram flere assosiasjoner, men når jeg sa Borat og Sacha Cohen, gikk det opp et lys for dem alle sammen.
Jeg imponerte på en annen måte i ettermiddagstimene i dag også! Tyskerne og il greco slet veldig med å høre om det skulle være dobbelkonsonanter eller ikke i de italienske ordene. Som nordmann vet jeg på en måte hva dobbeltkonsonanter er og hvordan de høres ut. Det var ca. det første maset vi ble utsatt for på barneskolen, liksom. Så mens de andre tre ikke klarte å høre om viaggio hadde en eller to g-er, fikk jeg det til uten problemer. Wee.
Men ja.

Poenget var i alle fall at jeg sannsynligvis dropper de to siste timene, og følger det vanlige kurset i stedet, også kan jeg heller ta noen privattimer mot slutten av oppholdet, når jeg har lært mer. Jeg tror jeg får mer nytte av å bruke de to timene på å lese eller gjøre grammatikkoppgaver.

Og beklager så mye, jeg skulle jo legge ut bilder! Først et par bilder tatt i rommet mitt:

Så et bilde av kuppelen til il Duomo. Jeg får prøve å ta bedre bilder av katedralen en annen dag, den er nemlig veldig stor! Problemet er bare at hvis man skal ta bilder av katedralen, får man med ca. tusen japanesere på bildet også. Det kryr av dem, og særlig ved Duomo, hvor de går sammen i store stimer ledet av en paraplydame. Åh gud, så lei jeg er av japanesere. Og amerikanere! Det er et amerikansk universitet her i Firenze, så det er veldig mange amerikanske studenter her, og herregud så oppblåste og blærete de er, veldig mange av dem i alle fall. Giovanna (hun jeg bor hos) fortalte her en dag at det nesten daglig er amerikanere inne på sykehuset fordi de drikker for mye… Noe som i grunnen ikke er rart, drikkepolitikken er jo ganske mye mer liberal her enn i USA. Skjønt, fiorentinere drikker ikke så mye. De drikker vin, eller kanskje øl, til maten, men italienere går ikke på fylla. Ikke slik vi nordmenn gjør (Giovanna spurte om jeg drakk alkohol, og når jeg svarte ja, sa hun at det er jo ikke så rart, det er jo så kaldt i Norge).
Uhm ja, kuppelen til il Duomo:

Og så et par bilder av en liten flokk duer jeg møtte på for et par dager siden:

Ja, et par avsluttende ord, jeg skal prøve å begrense meg litt! Det er to og en halv time til middag (selv om klokka er seks, og noe som strengt tatt betyr at jeg er skrubbsulten fordi magen min ikke er vandt til italienske matvaner), og jeg skal prøve å fordype meg litt i grammatikkoppgaver. Det trengs.

“Ogni riccio è un capriccio” er forresten et italiensk ordtak som løst oversatt betyr at hver krøll er en lunefull floke, eller noe. Ikke at det hadde noe med innlegget å gjøre, men jeg lærte det i dag. Og jeg må jo prøve å bruke lærdommen jeg får? Eller noe.

Jeg har fått Internett igjen! Jeg skulle til å si endelig, for det føles så lenge siden jeg hadde det sist, men det er faktisk bare halvannet døgn siden jeg satt på nettet sist. Siden da har jeg flyttet inn hos en vertsdame. Jeg trodde først at hun utelukkende gjorde dette for pengenes skyld og slikt, men hun er veldig mye koseligere enn først antatt. Hun blir litt småirritert hver gang jeg er nødt til å ty til et engelsk ord, men det er jo virkelig ikke min feil at jeg ikke får til å si “Ja, bankkortet mitt er avmagnifisert, så jeg får ikke tatt ut penger, men banken min skal sende et nytt kort. Det sender de til foreldrene mine, som igjen sender det hit, noe som betyr at jeg ikke kan ta ut penger på to uker. Pappa skal overføre penger gjennom Western Union, og jeg har brukt den siste halvannen timen på å tråle rundt etter en slik Western Union, men de lå tydeligvis ikke der jeg trodde de skulle gjøre, og plutselig var jeg på togstasjonen og måtte ta C2-bussen hit for å rekke middagen. Men jeg skal prøve å finne en Western Union i morgen, så du skal få pengene dine da!” på italiensk.

Jeg føler meg mentalt tilbakestående når jeg snakker, eller prøver å snakke, italiensk. Jeg får til å bestille mat og be om regningen på restauranter, jeg får til å gjennomføre en tur på matbutikken og jeg får til å si at det er varmt ute (til tross for at de andre er uenige med meg – men hallo. Jeg er norsk). Men der stopper det, stort sett. Jeg sliter med å snakke i fulle setninger, ordene stokker seg om litt som de selv vil, og verb og substantiv blir aldri bøyd riktig. Men det er jo nettopp derfor jeg er her – for å lære meg italiensk.
Uansett, ja. Innimellom slår jeg over på engelsk bare fordi jeg ikke orker å prøve å finne de italienske ordene. Da jeg snakket med mannen i (føkkings) SpareBank 1 (seriøst, det er ikke normalt å få tre avmagnifiserte kort i løpet av ett år, er det?), ble jeg liksom lettet fordi jeg kunne snakke helt uanstrengt. Selv om han var særdeles lite hjelpsom, var det hyggelig allikevel.

I tillegg til meg er det to elever til som bor her. Den ene, en liboneser, bor i en annen leilighet med et ektepar, men spiser måltidene sammen med oss. Og den andre, en greker, bor på rommet ved siden av meg. Grekeren og jeg går på samme språkskole, mens liboneseren går på en annen en. De er hyggelige begge to! Og det skal bli artig å bli bedre kjent med dem.

Hum, ja. Var det noe mer? Sånn bortsett fra at jeg fryser i hjel hver kveld? Kanskje ikke fullt så ille… Men jeg er så kald at jeg skjelver hver kveld, og det er liksom ikke så mye jeg kan gjøre med det siden ovnen står på for fullt og jeg har på meg de varmeste klærne jeg har med. Jeg sitter og angrer på t-skjortene og shortsen jeg tok med meg, selv om jeg veit at det blir varmere om et par måneder. Allerede nå er det utrolig behagelig midt på dagen – det er ikke så varmt i skyggen, men sola varmer ufattelig godt. Etter dagens språktest og informasjonsmøte på språkskolen, ble jeg gående rundt i sentrum en god stund før jeg dro tilbake til leiligheten. Det er så herlig å bare vandre rundt og se på folkene og bygningene… Og innimellom sette seg ned på en caffé og ta en espresso, eller slå seg ned på en benk og skrive litt i dagboken, eller rusle langs Arno, forbi Biblioteca Nazionale Centrale di Firenze og inn i en gigantisk flokk med duer (denne karen skulle visstnok legge ut bilder av det etterhvert – selv må jeg ta med speilrefleksen forbi en dag, for det var rett og slett fantastisk å se på).

Jo. Jeg trives allerede! Hvis jeg bare kan finne en Western Union, og hvis jeg kanskje kjøper meg en ullgenser, og hvis jeg blir plassert i en gruppe på språkskolen som passer meg bra, og hvis det er sol fram til jeg får kommet meg ut med hr. Pentax en dag – så skal jeg jammen meg være fornøyd!

Bilder og slikt kommer etterhvert. Jeg har hatt med meg kompaktkameraet mitt hele tiden og knipset et par bilder her og der, så jeg har jo i grunnen noe å legge ut. Snart.

Forresten! Jeg glemte jo helt å fortelle om rommet mitt. Det er stort! I alle fall dobbelt så stort som det jeg har hatt hjemme, sikkert mer også. Også er det skikkelig sjarmerende, og fra både senga og skrivebordet har jeg utsikt ut til en kjempefin bygning og den blå himmelen. Det eneste negative er altså at det er innmari kaldt… Og at det er et par fliser i gulvet som lager lyd når jeg trår på dem. Og at jeg i følge et par A4-ark med sirlig og streng skrift ikke har lov til å røre bøkene og filmene som står i hyllene. Det var et par interessante bøker der, nemlig. Men i stedet for å begynne å lese dem, gikk jeg på bokhandleren i parallellgaten og kjøpte det jeg trodde var Charlie og Sjokoladefabrikken, men som viste seg å være Charlie og den store glassheisen, eller noe slikt? Jeg har ikke kommet i gang med å lese enda. Det blir vel snart, det også.

Bella notte!

Her er altså videoen jeg egentlig skulle ha med i dette innlegget i går.

(Sangen er Crystalised av The XX, fantastisk reisemusikk.)

Jeg har hatt en kjempeflott dag i Firenze! Jeg har spist frokost – en liten panini og en espresso – på en bar. Jeg har ruslet på San Lorenzo-markedet og Mercato Centrale. Jeg har vært i Basilica di San Lorenzo og klosteret ved siden av. Jeg har ruslet forbi il Duomo og Piazza della Repubblica, og rotet meg bort litt i gatene omkring der, til jeg plutselig satt inne på et bibliotek i en kirke fra 400-tallet og leste Harry Potter på italiensk. Jeg har ruslet over Ponte Vecchio og spist lunsj på en liten ristorante. Jeg har gått opp til Piazza Santa Croce og forbi Basilica di Santa Croce og Teatro Verdi. Jeg har ruslet forbi Piazza Pietro Annigoni, hvor jeg trodde jeg skulle bo, men så har jeg jo ikke heeelt forstått gatenummersystemet i Italia, så der jeg skal bo er litt lenger oppi gaten. Det så ut til å være et flott hus på utsiden i alle fall, så det blir spennende å dra dit i morgen og hilse på damemennesket jeg skal bo hos! Rett ved der jeg skal bo, er det også en relativt stor og fin park som jeg gikk gjennom mens jeg så et par hunder i fri utfoldelse. Deretter ruslet jeg videre forbi den botaniske hagen, over Piazza San Marco og tilbake til pensjonatet igjen.

Det er en sjarmerende by! Rett og slett. Husene er ærverdige og flotte, gatene er hyggelige og det er menneskene også. Jeg gleder meg til å utforske mer, det er fremdeles mange smågater jeg kan gå meg bort i! Og jeg har fremdeles ikke beveget meg utenfor det tetteste sentrum – det er flere palass og parker som må utforskes som ligger litt utenfor det historiske sentrum.
Jeg gleder meg også til å ta med meg speilrefleksen, det gadd jeg ikke i dag, så det ble bare noen bilder med kompaktkameraet mitt, og kvaliteten ble derfor så som så…

Først et par bilder fra hagen bak Basilica di San Lorenzo. Det var så idyllisk og fredelig der, og hadde det ikke vært for at steingjerdet var alt for kaldt, kunne jeg ha blitt sittende der i evigheter.

En mann og en hund i en av gågatene. Det er i grunnen en del hunder her. Og da jeg tok bussen fra flyplassen til Roma Termini i går, la jeg merke til ikke mindre enn tre agilitybaner. Jeg lurer på om jeg burde sjekke opp om det er noen utstillinger eller stevner her i området i nærmeste framtid…

Dette er tatt fra Ponte Vecchio. Sola tittet fram et øyeblikk og ga fine kontraster – men ellers har det regnet en del i dag. Jeg lurer på om jeg etterhvert skal gå til anskaffelse av en paraply.

Og her er altså (deler av) Ponte Vecchio. Det var mange butikker på brua, stort sett bare gullsmeder som solgte smykker av varierende kvalitet. Jeg må tilbake en dag og prøve å få tatt litt ordentlige bilder.

Piazza Santa Croce og kirken med samme navn.

Her er et par bilder tatt på Piazza Pietro Annigoni, hvor jeg altså først trodde jeg skulle bo. Akkurat det der var tydeligvis den litt mer shabby delen av Firenze, men jeg syns allikevel det har sin sjarm. Men så skulle jeg altså ikke bo der, men litt lenger opp i gata. Jeg tok ikke bilde av det huset da, men sjansen til å gjøre det byr seg nok senere.

Siste bilde – dette er fra parken rett ved der jeg skal bo. I bakgrunnen er det en karusell!

Brrr… Jeg lurer på om jeg må gå til anskaffelse av en ullgenser mens jeg er her. Italienere kan ikke helt dette med å varme opp husene sine, de har det jo motsatt store deler av året… Ute er det i grunnen mildt og helt greit å gå med tynn bomullsgenser + flanellskjorte + bomullsjakke, men inne føles det mye kaldere. Jeg har med meg en ullundertrøye da, så jeg får vel slenge på meg den.

Jeg visste ikke at det gikk an… Å forelske seg i et land så fort. Jeg har vært her mindre enn et halvt døgn, og mesteparten av tiden har jeg tilbragt på buss, tog eller pensjonatrom. Allikevel klarer jeg ikke å gjøre annet enn å lure på hvorfor jeg ikke har vært her tidligere.

Jeg har vært på restauranten rett oppi gata her. Jeg snakket italiensk med servitøren, om enn noe klønete. Jeg skal i alle fall prøve å oppsøke restauranter og slikt som ligger litt utenfor de store turiststrøkene. Servitøren på restauranten her kunne nesten ikke engelsk i det hele tatt, og ble overbegeistret fordi jeg stotret fram noen få ord. Jeg kan mer enn jeg tror, men jeg får jernteppe og har litt dårlig selvtillit når det gjelder språklige ferdigheter. Jeg gleder meg til å komme i gang med italiensktimene! Og til å møte vertsdamen jeg skal bo hos her i Firenze. Jeg håper hun er sånn noenlunde ålreit.
Nå er det straks senga, jeg er sliten etter en lang dag med mye reising. I morgen skal jeg tusle rundt og bli litt kjent med byen!
Ja, forresten, apropos reising:

Nevermind. YouTube er for treig, film kommer i morgen!

‘Sweet Dreams’ av Eurythmics dukker stadig vekk opp på iTunes-en min. Strengt tatt kan jeg jo bare slette sangen, men den er bittelitt mer morsom enn irriterende, så den får være i fred. Dessuten får jeg lyst til å hoppe rundt og le når jeg hører den. Selv om jeg føler meg litt teit.

Kofferten min er endelig ferdigpakket. Den er ikke stappfull, bare nesten, og jeg blir litt bekymret for om jeg har glemt noe. Jeg tror ikke det? Det vil si, jeg må huske å skrive ut flybillettene mine, og ta kopi av passet mitt – og fortrinnsvis også huske å ta med meg passet mitt.

Men ellers er alt pakket og klart! Jeg må bare rydde gjennom rommet mitt så det blir hakket mer framkommelig.

Jeg er på en måte spent, men på en annen måte verken gleder eller gruer jeg meg. Jeg tror liksom ikke helt på det før jeg har møtt vertsdamen i Firenze og før jeg sitter på skolebenken på mandag. På mandag! Det er jo ikke noe lenge til i det hele tatt.

Nå skal jeg straks få på meg litt yttertøy og ta med meg hunden ut på tur. Vår siste? Vår siste før mai, selvfølgelig. Det kommer til å gjøre vondt rett og slett, å reise fra henne.

(LOL)