Det var meldt overskyet og litt sol i dag, så jeg hadde tenkt til å dra til et fantastisk sted ved Jonsvatnet og bare sitte der og se på vannet, koke kaffe på bålet og slappe av. Da jeg kom fram regnet det, så jeg tenkte å bare sitte i bilen noen minutter for å se om det kanskje lettet litt. Akkurat da kom Fireflies på radioen, og siden det er verdens beste sang å kjøre til (utenom Spaceman av The Killers), startet jeg selvfølgelig motoren og fortsatte videre rundt Jonsvatnet.
Det har vært minusgrader de siste dagene, og på grusveien rundt Jonsvatnet var det mye is og ekstremt dårlig strødd. Da regnet kom oppå, ble det i grunnen som å kjøre på en skøytebane. Oppoverbakkene er selvfølgelig verst – jeg sneglet meg oppover bakkene i andre- eller førstegiret og prøvde så godt jeg kunne å ikke akselerere farten, men bare kjøre rolig oppover, selv om varsellampene blinket i dashbordet. Etter fire lengre/brattere oppoverbakker hadde jeg virkelig fått til teknikken og begynte å føle meg trygg. A mistake, I tell you. Da jeg kom til den femte bakken, giret jeg øyeblikkelig ned til første og begynte med den rolige turen oppover bakken. Midtveis begynte veien å svinge, og jeg prøvde å tvinge bilen mot venstre selv om den hadde bestemt seg for å svinge mot høyre og nedover en bratt skråning og ut i Trondheims drikkevann… Jeg tråkket så hardt jeg kunne på både clutchen og bremsene, men bilen begynte allikevel å rulle bakover. Til slutt fikk jeg en anelse veigrep og fikk dratt opp håndbrekket og stoppet bilen. Puh, liksom.
Men der stod jeg, da. Midt i en bratt bakke, midt i en sving. Det var umulig å få nok veigrep til å kjøre oppover, og å rygge nedover hadde vært alt for farlig med tanke på svingen, isen og vannet som var like ved. Jeg fant fram kjettingene og skulle for første gang prøve å sette på dem selv. Etter et par minutter med mye kløing i hodet, hadde det kommet tre biler til – både ovenfra og nedenfra – som stoppet og tok på kjettinger på sine egne biler. (Utenom søppelbilen da, som kjørte med piggdekk og hadde planer om å komme seg opp uten kjettinger.)
Da de andre hadde fått på kjettingene sine og jeg fremdeles stod der som en idiot, kom ikke mindre enn fire staute karer bort og hjalp meg med å legge på kjettingene. Eller, hjalp og hjalp – de tok helt over og samarbeidet om å legge på kjettingene, og var i grunnen mer klønete og uvitende enn meg (og allikevel tok de seg friheten til å komme med bemerkninger om hvor n00b jeg var som kjørte rundt Jonsvatnet med piggfrie dekk uten å kunne legge på kjettinger…). Nuvel, jeg kom meg i alle fall til slutt opp bakken, og kunne fortsette ferden rundt Jonsvatnet. Det regnet fremdeles, så jeg dro hjem i stedet for å prøve meg på bålopptenning.
En særdeles lite produktiv formiddag, med andre ord. Selv om jeg er en erfaring rikere. (Og jeg begynner å skjønne hvorfor pappa stresset sånn da jeg med tre uker ferskt sertifikat dro på hyttetur i oktober – hadde det vært sånt føre da, hadde jeg ikke hatt sjans til å komme fram.)
Ellerssssss. I går hadde jeg verdens koseligste dag! Katta Klimpreklubb hadde julekonsert i vestibylen på Katta, og etter å ha vært med i koret der hang vi på gamleskolen i ikke mindre enn tre timer. Julegrøt og gløgg i kantina, hilsing på tidligere lærere og irritasjon over renoveringsarbeiderne brakte fram noe som kunne minne om julestemning. Jeg har ikke besøkt Katta siden jeg gikk ut derfra for et halvår siden, men å være tilbake var helt naturlig, og jeg ble avslappet av å være der (og litt stresset fordi jeg ikke hadde gjort leksene, helt til jeg innså at jeg ikke har hatt lekser på mange måneder). Jeg kunne i grunnen godt tenke meg å bli lærer, så lenge jeg var garantert en stilling på Katta, for det er virkelig en helt fantastisk skole.
Etter verdens lengste fritime dro vi og spiste kinamat, før jeg hadde fem døve timer på jobb. Jeg skal jobbe i kveld, og fire ganger neste uke, men så har jeg fri helt fram til 4. januar! Det skal bli deilig med litt fridager, særlig siden min kjære søster kommer på tirsdag. 
Hm.
Dette ble jo et fryktelig langt og kjedelig innlegg i grunnen. Ikke har jeg noen bilder å lyse opp med heller, så jeg får heller avslutte med en fun fact. I går klarte jeg nemlig endelig, etter å ha spilt Canal Control på mobilen i flere uker på bussen hjem fra jobb, å passere 10 000 poeng og dermed banke min gamle high score.
Og nei, jeg har aldri påstått at jeg har et spennende og innholdsrikt liv, har jeg vel?
