tanketank.

Det er halvannen uke igjen til bursdagen min, og … oh my god… hm … – fire og en halv uke? igjen til jul. Med andre ord: Hele slekta maser om å få ønskeliste fra meg. Jeg har vridd hjernen min rundt og rundt og har til slutt kommet opp med dette:

Italiensk lommeordbok
Penger
Strømpebukser
CD: Donkeyboy – Caught in a life
CD: The Killers – Sam’s town
DVD: Harry Potter and the Half Blood Prince
Bok: The World According to Garp / Garps bok (engelsk eller norsk) av John Irving
Lydbøker (her får dere være kreative og finne på hvilke selv!)
DVD: Bones, sesong 1-4
CD: The XX – xx
CD: Of Montreal – Skeletal Lamping
DVD: The Pasolini Collection
Popcornbolle med popcornmotiv (Kremmerhuset har kanskje?)
Radioresepsjonen-t-skjorte
CD: Death Cab for Cutie – Narrow Stairs
Pentax smc P-FA 50mm F1.4 (nei, jeg får ikke så dyre gaver. Tror jeg i alle fall?)

Jeg trenger bare de tre første tingene, men allikevel har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke var kreativ nok til å finne på noe mer.

Ieri, ho avuto compro un biglietto di aeroplano per Roma, e quattri settimane all’Istituto Italiano a Firenze.

Lol. Altså. I går kjøpte jeg flybillett til Roma og fire uker på Istituto Italiano i Firenze. Jeg er sååå glad, nå er det liksom bekreftet – jeg har flybilletter, jeg har bestilt språkskole og jeg har betalt depositum til Kulturakademiet i Roma.

I kveld skal jeg på Mormors en liten tur, og jeg føler at jeg har ingen grunn til å ikke smile. Buena Vista Social Club står på i bakgrunnen, og mer skal egentlig ikke til for å gjøre meg glad.

Hva gjør man når klokka er fire på ettermiddagen, det allerede er mørkt, man er på vei til sin kjedelige og dårlige betalte jobb, og det er ekkelt å puste fordi eksosen fra bilene som står i kø blander seg med den skarpe og kjølige novemberlufta? Jo, man trekker kåpen og skjerfet tettere rundt kroppen, finner fram et smil, ser på kråkene som flyr på den mørkeblå himmelen og setter på en av disse sangene:

(Iron & Wine – House by the Sea)

(John Olav Nilsen & Gjengen – Hull i Himmelen)

(My Morning Jacket – Librarian)

(Neil Young – Heart of Gold)

(Angus & Julia Stone – Just a boy)

(Pink Floyd – Shine On You Crazy Diamond)

Da er ikke livet så aller verst allikevel.

Jeg har hatt et par travle dager – mamma feiret femtiårsdagen sin på lørdag, og det har vært mye å gjøre (og fremdeles står det en stor oppvask med diverse kakefat og kakeformer og venter på meg på kjøkkenet). Siden jeg var den eneste under 45 på festen og et par venninner av mamma har bodd her hos oss, har jeg nå helt mistet evnen til å kommunisere med folk på min egen alder – jeg har fått et muntlig språk med perfekt gramatikk og en tone som varierer mellom syrlig ironisk og veldig vennlig og omtenksom. Jeg får vel tilbake min egen talemåte når jeg møter vennene mine igjen neste gang. (Jeg skulle til å si at jeg snakker normalt igjen når jeg kommer på jobb i morgen og møter litt yngre folk igjen, men så kom jeg på at jobben min består av å snakke i telefon, og telefonstemmen min er helt annerledes enn min virkelige stemme. Det ringte en telefonselger i stad, og jeg tok meg selv i å havne i telefonstemmemodus med en gang – overdrevent høflig, veldig T-Y-D-E-L-I-G og F-O-R-K-L-A-R-E-N-D-E.)

Ellers har jeg særdeles lite å meddele om dagen. Det går virkelig mot mørkere tider – til og med jeg, som har fri på dagtid, syns døgnet har i overkant mange mørke timer nå. Allikevel ser jeg lyst på tilværelsen. (LOL.) Det er mindre enn sju uker til et nytt år, det er mindre enn seks uker til julaften, det er mindre enn fem uker til Oda-min kommer hjem til Trondheim, det er mindre enn fire uker til neste lønning, det er mindre enn tre uker til bursdagen min, det er mindre enn to uker til advent og det er mindre enn én uke til mormor kommer oppover en bitteliten tur (hun skal være her så lenge at vi får sagt mer enn hei og hvordan går det, men ikke så lenge at jeg blir alt for irritert over å bo i samme hus som henne).

Nå skal jeg kose meg med første episode av Tores knuteskole, som jeg ikke har hatt tid til å se før nå, før jeg skal hive meg over en oppvask på størrelse med det sixtinske kapell. (Det meste går vel i oppvaskmaskinen, så det er egentlig ikke så mye som må vaskes for hånd, men det trenger jeg ikke å påpeke, selv om det er nettopp det jeg gjør nå.)

Kjæreste Tinka-min, den skjønneste labradoren som finnes og som skal bli eldgammel og være überfrisk hele livet. Vel. I dag fikk hun diagnosen spondylose, som basically er forkalkninger i ryggsøylen som følge av slitasje og belastning. Jeg slår meg selv i hodet fordi jeg har lært henne å hoppe på bakbeina og å sitte bamse, men samtidig har jeg jo alltid tenkt at hun må få lov til å være hund. Nå blir det i alle fall mindre hopping, enda mer turer i ulendt terreng, Back on Track-dekken og mini-Rimadyl-kur. Forhåpentligvis vil hun kunne få mange aktive år med lite smerte.

Slik ser forøvrig spondylose ut på en hund, og hos Tinka er det per i dag tre steder hvor det er forkalkninger, hvorav det verste stedet er i korsryggen. Der er det grodd nesten en hel bøyle, slik som ved pil nummer to fra høyre.

Nå har hun fortjent et griseøre. :/

Den siste Amsterdamposten – og også den med flest bilder. Det er lett å la seg fascinere når man går rundt i Jordaan, langs Prinsengracht, over Museumsplein eller ved Westermarkt – og plutselig er minnekortet fylt opp med bilder av kanaler, sykler, bruer, mursteinshus og fugler.

I Amsterdam finnes det omtrent 2400 husbåter – lovlige og registrerte, i alle fall.

Langs de fleste kanalene er det laget en lav jernkant som skal forhindre biler fra å havne i kanalene. Ved kanalen på bildet under – og ved mange andre kanaler – er ikke dette tilfellet, og det hender derfor at biler havner i vannet. I brannvesenet har de en egen avdeling som er spesialtrenet til å berge biler og mennesker fra kanalene.

Amsterdam har flere markeder – både utendørs og innendørs – hvor det selges fisk, ost, brød, grønnsaker, tresko, glorete klær, stygge suvenirer, bibler og vesker av dårlig kvalitet. Noen markeder spesialiserer seg mer mot økologisk mat, eller antikviteter, eller frimerker – mamma, pappa og jeg gikk gjennom et av de mer generelle markedene, og her er noe av det vi fant der:

Ja, også gikk vi forbi et blomstermarked, hvor de i tillegg til tusenvis av blomster og løker, solgte marihuana-startsett.

“Nordmenn” som i mamma, pappa og meg, og et par skilt vi fant på vår vei. Til tross for en zillion turister, traff vi ikke på andre nordmenn i det hele tatt, utenom en gjeng totalt uinteresserte førtiåringer som var på guidet tur på Rijksmuseum (ikke at jeg heller syns museer alltid er like interessante, men jeg kjøper audiotour og ser skikkelig nerdete ut der jeg rusler rundt og studerer malerier).

Det første vi gjorde da vi kom til Amsterdam, var å sette oss på en elvecruisebåt og bli med på en guidet tur rundt i kanalene. Sulten gnaget hos alle tre, og vi knasket Läckerol-pastiller i håp om å gjøre det bedre. Her er pappa på et tidlig stadium av turen, mens vi enda gadd å prøve å følge med på guidinga (som foregikk på ikke mindre enn fire språk).

Hotellet vårt var firestjernes og veldig fint, og lå i et rolig strøk – mellom Museumsplein og et shoppingstrøk som hadde en prisklasse ca. førti ganger over min lommebok. Det første bildet viser mamma og pappa utenfor hotellet, og på det andre slapper pappa av etter en lang dag med tråkking i byen, før han og jeg gikk på konsert med en blind aboriginer med navnet Gurrumul.

Standard Amsterdam-bilde.

Syklistene i Amsterdam er overalt. De har egne gatelys og egne filer i veien, og oppfører seg som både kjørende og fotgjengere. De hiver seg foran trikker og biler, de kaster seg over veien selv om det kommer fotgjengere – og det er et under at det ikke er flere ulykker med syklister involvert. Å være syklist i Amsterdam er ikke spesielt fysisk krevende. Det er flatt overalt, liksom. Mentalt sett, derimot… Man skal ha is i magen og stål i hodet (ikke minst fordi ingen bruker sykkelhjelm, så om man skulle være så uheldig å falle av sykkelen får man bare krysse fingrene for at hodet tåler sammenstøtet med asfalten) når man trenger seg fram og prøver å finne små smutthull mellom biler, mennesker, trikker, busser, hester, løsbikkjer og lyktestolper.

Her en mann på vei opp den bratteste bakken i Amsterdam, omtrent…

Mens her er en annen kar syklende i rush-trafikken forbi trikker og fotgjengere, mens størsteparten av konsentrasjonen hans ligger i samtalen han har over mobiltelefonen.

Småbarn blir tidlig med på sykkelen – enten i en vogn som på dette bildet, eller i et barnesete på bagasjebrettene – og i motsetning til her i Norge, var det ikke uvanlig å se barn i skolealder på bagasjebrettene.

De fleste syklistene i Amsterdam er på vei til eller fra et eller annet. De skal på jobb, de skal levere ungene i barnehagen, de skal på butikken og handle mat, de skal besøke en kompis eller de skal på en coffeeshop. I alle tilfellene (utenom det siste kanskje) liker de å ta seg godt ut, og derfor har nærmest alle syklistene i Amsterdam på seg kåper, kjoler, skjørt, støvletter, pene jakker og lignende. I løpet av fire dager i Amsterdam så jeg vel to mennesker som hadde på seg sykkelhjelm og sykkeltights – og de var turister.
I grunnen er det jo forståelig. Når man ikke blir svett av å sykle, trenger man jo heller ikke å sykle i andre klær enn de man skal ha på seg i løpet av arbeidsdagen.

Det finnes flere hundre tusen sykler i Amsterdam. Noen av dem er i daglig bruk, noen av dem står parkert ved sentralstasjonen og blir brukt innimellom, noen ligger i kanalene, noen har vogn foran med plass til unger og bæreposer, noen har barneseter bakpå – men alle er cruisere med høyt styre og tynne dekk, velegnet til å tråkke rundt i Amsterdam, hvor de bratteste (og eneste) bakkene er over en av de 1200 bruene i sentrum.

I løpet av fire dager i Amsterdam, så jeg forresten kun én sykkelbutikk. Det får meg til å lure på hvor alle disse syklene egentlig kommer fra.