Ingvild i Italia

Jeg kødder ikke, høyrehånda mi er død. Jeg hadde historieprøve på mandag, norsktentamen på tirsdag og sosialkunnskapstentamen i dag – og jeg klarer knapt å skrive navnet mitt nå. Jeg gleder meg med andre ord skikkelig til å ha de to siste tentamene mine…

Men. Slike sorger tar man ikke så tungt. Nå skal jeg straks avgårde på russedåp, så får vi se hvor jeg våkner i morgen tidlig.

Hvis en syvsover er en som sover til syv, er vel åttesover en som sover til åtte – noe jeg gjorde i dag. Og det var rett og slett helt fantastisk. Jeg er uthvilt!

I dag står tentamensforberedelser og jobbintervju på planen. Det er knallfint vær i dag, så det spørs om jeg ikke må sette meg ut og jobbe litt.

På adressa.no står det forresten i dag at den amerikanske landbruksministeren ønsker å skifte navn på svineinfluensaen for å beskytte kjøttprodusentene i USA. Han kommer riktignok ikke opp med noen forslag, så jeg syns han kunne fått litt hjelp på veien. Noen gode forslag til hva svineinfluensaen alternativt kunne hete?

Jeg syns jo selvfølgelig at fotball i bunn og grunn er ekstremt kjedelig. Jeg kan se VM-finale mens jeg sitter på pc-en samtidig, men allikevel er det egentlig ikke så veldig interessant. Unntaket er de gangene pappa og jeg er ute og kjører mens Rosenborg spiller kamp, og vi setter på RadioAdressa (lokalradio for Trondheim, for de som skulle lure) og kan lene oss tilbake og bare nyte den herlige og grusomt partiske kommentatoren Petter Rasmus. Jeg kom over et par klipp på Aftenposten.no i dag, men ingen av dem rettferdiggjør hvordan han egentlig er når han kommenterer. Han drar usaklighet, engasjement og inhabilitet til et nytt nivå, og jeg elsker det.

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av mennskehender -
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.

Rudolf Nilsen, 1925

Er det noe galt med meg når jeg syns dette og dette spillet er to av de morsomste jeg har spilt denne måneden?

:-*

Jada, man er forpliktet til å snakke litt om været i blant. For når det er meldt slik de neste fire dagene, kan man ikke være annet enn glad! Selv om man har to tentamener og et jobbintervju å bekymre seg litt over.

– men det driter jeg i så fall i. Da jeg gikk av bussen på vei hjem fra skolen i dag, ble jeg møtt av en jævlig intens og motbydelig stank, som trengte seg inn i håret og klærne mine. Det var forferdelig å puste, for selv da jeg trakk inn luft med munnen kunne jeg SMAKE den forferdelige lukten av kumøkk, eller hva det nå er bonden pløyer med ute på åkeren.
Det er jo selvfølgelig slik hvert år, men jeg glemmer det til hver gang. Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg vårtentamener i denne herlige stanken, og lukta trengte seg inn og fylte hver jævla lille kubikkcentimeter i klasserommet, slik at alle forsøk på å konsentrere seg om matteoppgavene ble sabotert. Nå, når jeg går på byskole og ikke nyter annen luft enn den fantastiske forurensingen fra biler, er det om mulig blitt enda verre. Kontrastene er så store, liksom.

Som jeg nevnte, føles det ut som om lukta fester seg overalt. I disse dagene har vi alle vinduer og dører lukket så mye som mulig, selv om det er femten grader og sol ute. Stanken klarer allikevel å komme inn, og å ta ut en nyvasket genser fra skapet og kjenne at den lukter kumøkk – den følelsen er helt ubeskrivelig. Enda bedre er det jo selvfølgelig når man begynner å menge seg med folk som ikke er i kontakt med denne lufta. Det føles nemlig veldig godt å troppe opp på jobbintervju og kjenne igjen duften, for så å oppdage at den kommer fra ens egen jakke.

For ja, jeg var på jobbintervju i dag, og det gikk vel egentlig ikke sånn helt supert. Hjernen blokkerte seg litt, så jeg glemte veldig mye av det jeg gjerne skulle ha sagt, men det får så være. Ny sjanse hos en annen bedrift på onsdag…

På terrassen vår har vi en port, slik at døra kan stå åpen om det er varmt, og hunden kan rusle inn og ut som hun selv vil. Da jeg stod opp i dag tidlig, la jeg merke til at porten stod oppe, og etter å ha spist frokost gikk jeg ut for å lukke den. Så gikk det et par timer før jeg atter en gang så at porten stod oppe, og jeg gikk enda en gang ut for å lukke den. Dette har skjedd to ganger til nå i ettermiddag. Jeg er litt spent på hvor lang tid det tar før jeg blir paranoid.